Ultimi Post

Vil redde klimaet med en moderne mammut

Vil redde klimaet med en moderne mammut thumbnail

Sergej Zimov halter over vidda med to rustne stål­stenger over skulderen. Høsten har kommet til Sibir, lufta er skarp og kveld­sola har farget vidda gyllen­gul.

Utsikten er vid og vakker, men Sergej er mest opp­tatt av det som skjer under landskapet. I tusen­vis av år har jord­s­korpa ligget dyp­fryst året rundt.

Nå er perma­frosten, som den evig­frosne bakken kalles, i ferd med å tine.

– Problemet er at perma­­frosten inneholder over tusen milliarder tonn karbon. Når den tiner, blir karbonet til klima­gass, sier Sergej og legger hele kropps­vekta over måle­staven.

Stålet glir gjen­nom det myke laget av opp­tint jord som ligger på top­pen av perma­frosten. Dette «aktive laget» tiner hver som­mer, før det fryser til igjen om høsten.

Da Sergej flyttet hit for 40 år siden, var det aktive laget bare en halv meter tykt. Nå viser måle­staven at ytter­ligere én meter har tint.

– Perma­frosten tiner ikke om hundre år, eller ti. Den tiner , og den tiner raskere og raskere, sier han og slutter å presse.

64-åringen hviler seg i stanga mens han gjen­vinner pusten. Han minner om en prøvet bibel­skikkelse. Foten er bruk­ket, ansiktet furet og den grå heste­­halen har ikke blitt klip­pet på en evig­het.

De siste årene har den aner­kjente forskeren viet all sin tid til perma­­frosten. Folk er nødt til å forstå hvilken fare den utgjør, mener han. Det er faktisk «et av de største proble­mene i menne­skets historie».

Men det var ikke bare problemet som gjorde at vi reiste hele veien til Tsjerskij, en av de mest av­sides­liggende byene i Russland. Det var også løsningen.

Her, helt nor­døst i Sibir, har Sergej lagt en storslått plan for å redde perma­­frosten. Han skal gjen­skape istiden, ved hjelp av en gammel strids­vogn og en hær­ av ut­dødde dyr.

Det høres kanskje vilt ut, men Sergej er allerede i gang.

– Jeg har løsningen. De smarte vil tro meg, de dum­me vil ikke gjøre det.

Haug med mamutbein

Tilbake til fortiden

Historien om dette prosjektet starter lenge før Sergej kom til Sibir. Den starter for 2,6 millioner år siden, ved inn­gangen til den tidsalderen vi kaller pleistocen. Pleistocen er mest kjent for sine store istider, også den vi tenker på som selve istiden.

Men det var ikke isen som preget jorda i denne perioden. Bortenfor den blåhvite breen som dekket Norge, lå en gress­lette – en steppe som strakte seg tusen mil østover, gjennom hele Sibir. Den blir kalt mammut­­steppen og var den største sletta i verden.

Hadde du stått på en høyde og studert dette lands­kapet, ville du kanskje blitt mest fascinert av alle dyra. Der nede vandret store flokker med ull­håret neshorn, bison­­­okser, vill­­­hester og mammuter.

Hadde Sergej stått der sammen med deg, ville han også gjort deg opp­merksom på selve vege­tasjonen. Det vokste nesten ikke kratt og trær her på den tiden, slik det gjør i dag. Bare urter, mark­­blomster og gress.

– Dette er ekte villmark, ville Sergej kanskje utbrutt.

Sergey Zimov peker på en eng.

Steppe – Sergejs favorittlandskap.

Og så ville han nok blitt taus og nostal­gisk igjen, slik han ofte blir når han snakker om dette land­­skapet. For da pleistocen var over, forsvant mammut­­steppen ned i perma­frosten, sam­men med dyra som levde på den.

Mammut-møkk

Da Sergej Zimov flyttet til Sibir i 1977, var det gamle slette­landet borte. Likevel trivdes han. Tsjerskij var et levende samfunn på den tiden. Det lå barer og restauranter i hoved­­gata, folk tjente godt, og havna var en sjelden port mot verden.

Selv manne­­­bladet Playboy var å oppdrive.

For Sergej var det viktigere at byen lå øde til. Så isolert er denne delen av Russ­land, at Stalin sendte sine politiske fiender hit for at ingen skulle høre fra dem igjen. Veien som ligger nærmest Tsjerskij, ble bygget av fanger – og den ligger 800 kilo­meter unna.

Her oppe kunne den unge forskeren utvikle sine ideer i fred, uten at staten eller «idiotiske professorer» blandet seg inn.

Men den viktigste grun­nen til at han flyttet hit, var kulda. Sergej Zimov jobbet for Universitetet i Vladivostok og hadde fått i opp­drag å opp­rette en base for perma­f­rost­­forskning. Han kunne neppe valgt en bedre plassering.

Ingen steder er perma­­frosten like dyp som i Sibir, det kaldeste området på den nordlige halv­­kule.

Kart over permafrost områder

Føl litt på denne: En lokal forsker fortalte oss at barne­­hagene her først stenger ved 50 minus­grader. Skolen ved – 55. Selv må han på jobb selv om kvikk­­sølvet har passert 60 blå. Om motoren starter, da. Noen lar bilen gå fra oktober til april for å være på den sikre siden.

Slike kuldeperioder blir det riktig­­nok færre av. Siden menne­sket begynte å brenne olje, gass og kull, har tem­pera­turen på jorda steget med én grad. I Arktis med to. Nordøst i Sibir har den steget med over tre.

Få steder går det like fort, og det merker de som bor her. Flom­mene blir større for hver vår, skogen fylles av frem­mede fugler og bygg ramler sammen fordi grun­nen tiner ujevnt.

Hus som har ramlet sammen på grunn av at permafrosten tiner.

Renseanlegget i Tjerskij.

Og så er det lukta, den syrlige eimen av døde planter som tiner ut av perma­­­frosten. Vi luktet ingenting, for som­meren var over da vi var i Sibir. Men klima­­­endringer lukter vondt, sier folk som har luktet dem.

Som varm, myk mammut-møkk.

Spåmann med tanks

Sergej klasker en sleiv med brun og klissete guffe på asjetten. Han pirker prøvende med gaff­elen og tar en liten bit. Så en til. Og så enda en.

Når han har slukt alt, tyller Sergej i seg et glass vodka, renser halsen og pro­kla­merer med dyp og innrøkt stemme:

– Russisk elg er mye mørere enn norsk elg!

Vi har nettopp ankommet Sergejs base etter turen til vidda. 64-åringen har trukket en myk jogge­bukse over magen, slått ut håret og startet middags­­lektyren.

Kona Galina og sønnen Nikita sitter tause over viltgryta, de vet at patriarken er ustoppelig når han først er i gang.

– Norsk elgkjøtt trenger flere timer i gryta for å mørne, fortsetter Sergej.

– Det stemmer vel ik …, prøver jeg.

– Russisk elg: Fem minutter på hver side, og den er ferdig.

– Men …

– Diskuter ikke med vitens­kapen!

Familien Zimov spiser middag.

Nikita, Sergej og Galina.

Et besøk ved Northeast Science Station er en interessant opp­levelse. Basen ligger nede ved den store Kolyma-elva og består av noen gamle hus og en diger parabol­­­antenne i blank alu­minium.

Bygningene tilhørte et gammelt TV-anlegg, som er omgjort til forsker­­hotell og inn­redet med bjørne­­skinn, mammut­bein og hyller fulle av alternative bøker. Mange handler om å gjen­­opplive ut­dødde dyr.

Utenfor skimtes kon­teinere, traktorer, belte­­biler, racer­­båter, elve­­prammer, generatorer og en luft­­putebåt. Til og med en gammel tanks, som Sergej har fraktet helt fra Vest-Russland, 12.500 kilo­meter unna.

«En kompis i KGB» sørget for fri ferdsel.

Det er kort sagt lite som tilsier det foregår viktig viten­skapelig aktivitet her. Mest av alt virker det som om Sergej har bygget et «prepper»-samfunn, et tilflukts­­­sted om krisen skulle inn­treffe.

Det er heller ikke så langt unna sann­heten. Sergej Zimov hevder nemlig at han har en nærmest profetisk evne til å forutsi fremtiden. Mot slutten av åttit­allet forsto han at Sovjet­unionen skulle bryte sammen, og begynte å forberede seg på trangere tider.

Han kjøpte inn så mye utstyr og proviant han kunne, og da landet gikk i opp­løsning, var Northeast Science Station en av svært få baser som kunne drive videre i Sibir.

Ryktet gikk og snart begynte uten­­landske forskere å besøke det som nå var blitt Sergejs private stasjon.

– Da jeg kom til Tsjerskij var byen fra­flyttet og så ut som kata­strofe, forteller den amerikanske øko­logen Terry Chapin, som var her på felt­arbeid i 1993.

– Midt i dette hadde Sergej bygget denne basen. Den var virkelig imponerende!

Men det som gjorde størst inn­trykk på Chapin, var det Sergej hadde å fortelle.

En hund foran en stridsvogn.

Tanksvokteren Umka.

Karbonbombe

Forskere har lenge visst at perma­­frosten utgjør en klima­­trussel. Det vil si; de visste at planter puster inn karbon­­dioksid og lagrer kar­bonet i blader og røtter. De visste også at kar­bonet frigjøres når perma­­­frosten tiner og plante­­restene råtner.

Det de ikke visste, var hvor mye karbon det faktisk dreide seg om.

Mye av den vestlige forskningen hadde fore­gått i Skandinavia og Nord-Amerika, i områder som var dekket av breer i is­tiden. Siden det ikke vokste planter under isen, finnes det lite karbon i disse om­rådene.

I Sibir, derimot, hadde det ikke ligget is, men en stor gresslette. Gjen­nom tusen­vis av år hadde enorme mengder plante­­­rester sunket ned i perma­­­frosten og blitt til et tykt lag med dyp­fryst kom­post.

Det var det få som visste før de møtte Sergej Zimov. Sibir hadde vært lukket under Den kalde krigen, og mye av den russiske forsk­ningen nådde aldri fag­­miljøene i Vesten.

Lenin i Tsjerskij desktop

Lenin passer fortsatt på i Tsjerskij.

– Dette var nytt for oss. Sergejs beregninger var mas­sive, minnes Chapin.

Sammen skrev de en artikkel i tids­skriftet Science i 2006, hvor de hevdet 500 milliarder tonn karbon ligger nedfryst under Sibir. Anslaget vakte oppsikt, for dette var karbon man ikke hadde tatt høyde for i klima­­­modellene.

Den rus­siske øde­marka ble plutselig omtalt som «karbon­bombe» og «sovende kjempe», og de globale an­slagene måtte opp­justeres kraftig. I dag regner man med at perma­­­frosten på den nordlige halv­­kule inne­holder mellom 1460 og 1600 milliarder tonn karbon.

Det er nesten dobbelt så mye som det finnes i atmos­­færen. Det er 150 ganger mer enn alle biler, fly og kraft­verk slipper ut hvert år. Bare i Sibir er det mer karbon enn i alle verdens skoger til sammen.

Men det var ikke bare mengden karbon som bekymret klima­­­forskerne. Nikita Zimov, sønnen til Sergej, tar oss med til den for­blåste klippen «Duvanny Yar» for å vise hva forskerne er så redde for.

Mamutskjelett som reiser seg

Et dystert sted

Det er tre timer dit, tre iskalde timer i en liten, åpen båt. Nikita Zimov navigerer mellom de lumske sand­­­bankene i Kolyma-elva, slik faren lærte ham en gang.

De to ligner litt, og samtidig ikke. Nikita tilbringer mindre tid på sofaen, grynter aldri av dum­­me spørs­mål og ser lysere på fremtiden.

– Pappa er en av de beste forskerne jeg kjenner til. Men han er ikke veldig diplomatisk, og det kan gjøre livet vanskelig for ham, sier 36-åringen.

Portrett av Nikita Zimov.

Nikita Zimov.

Forholdet dem imellom har ikke vært friksjons­fritt, det heller. Til andre journalister har Nikita fortalt at han følte seg lite sett da han var ung. At det eneste faren brydde seg om, var arbeidet.

Da Nikita dro sør­­­over for å studere, trodde han aldri at han skulle flytte tilbake igjen. Så banket faren på døra. Han hadde startet et digert prosjekt og trengte hjelp.

I dag har Nikita overtatt ansvaret for sta­sjonen. Og selv om det inne­bærer at han i lange perioder må bo 4000 kilo­meter unna kona og barna, er han fast bestemt på å full­føre arbeidet faren har startet.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her. Først må vi bli ferdige med prosjektet vårt, sier Nikita og senker farten.

Vi er framme ved Duvanny Yar.

Den skumle isen

Foran oss ligger en førti meter høy vegg av gjørme og is. Døde lerketrær henger ut fra kanten, og nedover elve­bredden renner små, regn­­bue­­­­fargede smelte­­­bekker.

Det er noe dystert og ille­­varslende ved hele stedet.

– Dette land­­skapet er hverken levende eller dødt. Det er et zombie­­­landskap, sier Nikita og holder opp en neve med våt jord.

Ut av klumpen stikker ørsmå gress-strå, flere tusen år gamle og fulle av karbon. Da dette gresset levde, var det mat for mam­muter. Nå er det bakterienes tur. De har våknet fra sin lange dvale og kastet seg over plante­restene.

Ørsmå gress som omdanner karbon til karbondioksid.

Gress fra mammutsteppen.

I dag vet vi omtrent hvor mye karbon som finnes i Sibir. Men hvor mye av dette kar­bonet som vil bli til klimagass, er vi ikke like sikre på. Det er nemlig en rekke faktorer som gjør regne­stykket vanskelig. Plante­vekst, for eksempel.

Forskere antar at skogen vil vokse lenger nord når klimaet blir varmere. På den ene siden kan dette føre til mindre utslipp, fordi skogen renser lufta for klima­gasser.

På den andre siden blir de mørke trærne varmet opp av sola, og dermed vil perma­­frosten under trærne tine fortere og slippe ut enda mer gass. Dessuten øker faren for skog­brann.

I tillegg til alt dette foregår det prosesser nedi bakken, som forskerne ikke kan se og derfor sliter med å kart­legge. Med mindre de drar til steder som Duvanny Yar.

Her har elva skåret ut en profil av perma­­frosten og av­dekket det mange klima­forskere frykter.

– Se på dette, sier Nikita og går opp til klippen.

Foran ham velter skitten­brune isformasjoner ut av skråningen. Nikita legger hånda på den kalde, ruglete flata.

– Mange steder består perma­frosten av frossen jord og grus. Men her i Sibir, her inneholder den også svært mye av denne isen, sier han.

Isen stabiliserer landskapet og holder det oppe. Når den smelter, ramler bakken sammen og danner små kratre, som ofte fylles av vann.

Disse sjøene er ikke farlige. Problemet er boblene som pipler opp fra dem. Planter som brytes ned i oksygen­­fattige omgivelser, blir nemlig til den svært sterke klima­­gassen metan.

For å vise hvor sterk denne gassen er, pleier Nikita å vasse rundt i en sjø med en bøtte han har snudd på hodet.

Metan­­boblene pipler opp i bøtta, og når den er full, åpner han en ventil og ten­ner på:

Antent metangass fra permafrosten i Sibir

Brennende metangass.

Samme effekt har gassen i atmos­færen. Selv om metan bare utgjør en brøkdel av utslip­pene fra perma­frosten, vil den på sikt utgjøre en større klima­­trussel enn karbon­dioksid, advarer FN.

I verste fall kan gassen starte en ond spiral av ut­slipp, økt opp­varming og nye utslipp, som til slutt blir umulig å stoppe.

Varsel­­lampene har allerede begynt å blinke. I høst advarte klima­­­eksperter at Arktis for første gang slipper ut mer karbon enn plantene som vokser her klarer å lagre.

Og mengden, den vil bare øke.

I løpet av de neste åtti årene vil 100 milliarder tonn klima­­gass sive ut fra perma­­frosten, ifølge FN (anslagene varierer kraftig). Det er bare småtteri sammen­­lignet med menneske­­skapte utslipp fra biler, fly og kraftverk, som er ti ganger så store.

Men forskerne advarer mot å senke skuldrene, for ut­slippene fra perma­frosten kommer på toppen av våre egne. Dessuten er det fortsatt så mye usikkerhet rundt dette, at dagens modeller plutselig kan vise seg å være feil.

– Jeg er mer optimistisk anlagt enn pappa, sier Nikita når vi går tilbake til båten.

– Men selv jeg tror at dette kan bli kaotisk.

Den beste måten å bevare karbonet i bakken, er å kutte utslippene som gjør at perma­­frosten tiner. Men både Nikita og faren hans vet hvilken vei pilene peker.

Derfor har de valgt å ta saken i egne hender.

Mamutskjelett som går

Mammut-mysteriet

Ideen om å redde perma­frosten sprang ut av et lite eksperiment. Helt siden den første intakte mammut­­skrotten ble funnet i Sibir i 1799, har forskere kranglet om hvorfor disse kjempene ble borte.

Noen mener at dyrene ikke klarte å tilpasse seg det milde klimaet som kom etter istiden. Andre, deriblant Sergej Zimov, har rettet peke­fingeren mot våre forfedre. Mammuten hadde overlevd flere varme perioder i pleistocen.

Men det var først da menne­sket kom til Sibir, at den forsvant for godt.

Mann tar selfie foran en mammut på museum.

Mammut-museet i Jakutsk.

Dette var ingen tilfeldighet, mente Sergej. Samme mønster har nemlig tegnet seg overalt hvor vi har ferdes. Da menne­sket kom til Australia, bodde det kjempe­­kenguruer, for­vokste belte­dyr og gigantiske koala­­bjørner på øya. I dag har de fleste artene dødd ut.

I Amerika støtte våre forfedre på seks meter høye doven­dyr og bevere så store at de kunne mette en menneske­­flokk i flere uker. I dag er de borte. Det samme skjedde på Madagaskar, Hawaii og New Zealand.

Dit hvor menne­sket kom, forsvant de store dyrene.

Dette fikk store ring­virkninger, mener Sergej. Også i Sibir. Da drøv­tyggere forsvant, kunne trær og kratt spre seg nord­over uten å bli spist opp. Dersom de store dyra hadde fått leve, ville det fortsatt ha ligget en gress­kledd steppe her.

Ikke det «menneske­skapte» villniset som omgir ham i dag.

For å teste hypotesen fikk han låne et helikopter av den lokale kommunist­­­lederen. Han fløy inn en flokk jakutiske hester og gjerdet dem inn nede ved elva. Noen ble tatt av bjørn, andre døde etter å ha spist giftige urter.

Men antakelsen lot til å stemme.

Hestene spiste skudd og småtrær. De tråkket ned lyng og mose, og de gjødslet jorda. Noen spede gress­­tuer tittet frem, så noen til. I løpet et par år begynte inn­­hegningen å minne om en liten mammut­­steppe, akkurat slik Sergej hadde predikert.

Sergej merket seg noe annet også. Hver vinter ligger en dyne av snø over Sibir, som beskytter bakken mot den strengeste kulda og sørger for at sommervarmen ikke unnslipper.

Hestene tråkket snøen flat, slik at den isolerende effek­ten ble svekket. De spiste opp de mørke plantene som varmet opp jorda.

Hestene, noterte Sergej, holdt perma­frosten kald.

Mange forskere ville skrevet en artikkel om opp­­dagel­sen og vært for­nøyde med det. Men Sergej er ingen vanlig forsker. Han skrev en artikkel. Han fikk den publisert. Og så tok han fatt på det «det største prosjektet i historien».

Sergej ville skape et helt øko­­system for å redde perma­frosten.

Han overtalte myndighetene til å gi ham ytterligere 1600 hektar ødemark, som han gjerdet inn. Og med penger fra støtte­­spillere, gjeste­­forskere og familiens egen spare­konto, begynte Sergej og Nikita å samle inn dyr.

De kjøpte elger og reinsdyr av lokale fangstmenn, de reiste til grensa mot Mongolia for å kjøpe jakokser, sauer og kalmyisk kveg. De hentet bison i Danmark og moskus på de av­sides­liggende Vrangler-øyene.

Sammen tilbakela de 65.000 kilometer, til­svarende halv­­annen runde rundt jorda, på storm­fulle hav og Stalins gjørmete grus­veier.

Men slitet monnet.

Velkommen til fortiden

To tiår etter de første dyrene ankom, viser Sergej vei forbi to kamuflasje­­malte til­hengere, et for­virret reins­dyr og to porter i gjerdet.

Så står vi her, på en stor slette i skogen, og skuer utover familien Zimovs klima­­løsning. En høstgul miniatyr­­steppe som Sergej har døpt Pleistocene Park, etter tid­sepoken han vil gjen­skape.

– Før var alt dette skog, men jeg kjørte ned trærne med tanksen min. Deretter har drøv­­tyggerne holdt sletta nedbeitet, sier Sergej og halter varsomt videre.

Foran oss står en flokk med bison og gresser i snødrevet. Da vi ankom parken hadde den hissige oksen Petr stanget i hjel en kalv og et reinsdyr. Nå sørger Sergej for å holde trygg avstand.

– Bisonokser har grusom psyke, men de er gode bønder. Hver morgen starter de dagen med å fjerne busker og kratt. De spiser ikke plan­tene, de tråkker dem ned og river dem bort for å skape nytt beite­land til seg selv og barna sine.

Samtidig, uten at de vet det selv, gjør dyrene klimaet en tjeneste. Målinger viser at perma­frosten i parken har blitt 2 til 3 grader kaldere etter dyra kom hit. Bakken inne­holder også mer karbon, som gresset har bundet opp.

Og kanskje viktigst: Jorda har blitt tørrere, fordi gress suger opp mer vann enn mosen som vokste her før. I teorien betyr det mindre metan­gass, forklarer Sergej, siden metan blir til i fuktige omgivelser.

– Dette er en enkel idé, og den fungerer.

Det er fore­løpig publisert lite forskning fra parken, men flere artikler er under arbeid. Og selv om mye fort­satt er usikkert, er Sergej inne på noe, mener flere forskere som kjenner til prosjektet. Problemet er å gjøre parken så stor at den får reell klima­effekt.

Enn så lenge er det bare hundre dyr i parken, men på sikt ser Sergej for seg å utvide reservatet. Han vil hente bison fra USA («hvor de bare blir skutt uansett») og øke arts­mang­foldet med kameler, anti­loper og sibirske tigere.

Reinsdyr står på i en eng.

Pleistocene Park har reinsdyr …

Villkuer på Pleistoscene Park

… jakokser …

Sauer på Pleistoscene Park

… og sauer. Blant annet.

Sergej drøm­mer om at parken én dag skal dekke hele den karbon­­rike perma­frosten. Problemet er den store skogen som strekker seg gjennom hele dette om­rådet.

Familen Zimov har bare én tanks, og den trenger repa­rasjon. Og selv om dyrene i parken dreper trær ved å spise opp barken, vil de slite med å gnage vekk verdens største bar­­skog.

– Det er derfor jeg trenger ele­­fanter, sier Sergej mens vi går gjennom parken.

Elefanter?

– Ele­fan­ter elsker å velte trær. Og har du sett hvordan de fjerner busker mens de går?

Sergej svinger armen som en snabel, og røsker fantasi­­­planter ut av lufta.

– De finner stor glede i det!

Mye av dette stemmer, bekreftet elefant­­forskere vi snakket med. Man antar at ele­fanter velter trær for å skaffe mat, trene styrke eller im­ponere part­nere, selv om ad­ferden fortsatt er et lite mysterium.

Resul­tatet er uan­sett det samme: I områder med mye ele­fanter, er skogen tynnet ut.

Dess­verre er det få ele­fanter igjen, og ingen av dem ville overlevd en vinter i Sibir. Men 64-åringen har en løsning på dette pro­blemet også, en løsning som har fått flere til å av­skrive både ham og prosjektet hans.

Sergej vil lage en moderne mammut.

Mammut

Mammufanten

For noen år siden møtte Zimov den amerikanske gene­tikeren George Church på en kon­feranse om gjen­­oppliving av utdødde dyr. Church er ingen hvem­som­helst.

Ifølge Time Magazine vil Harvard-professorens arbeid med å bremse aldring, lage kunstige DNA-molekyler og utrydde arvelige syk­dommer kunne «endre hele verden».

Heldigvis for Sergej er denne man­nen også svært opptatt av mam­muter. De siste årene har Church flere ganger vært i Sibir og hentet blod og vev fra opp­tinte skrotter.

Ved hjelp av CRISPR, et nytt verktøy for å redigere gener, vil han blande mam­mutens DNA med DNA-et til en asiatisk elefant, som er mam­mutens nær­meste nå­levende slektning.

Målet er lage en krysning. En «mam­mufant».

Mammu­fanten skal fostres frem i en kunstig livmor, få kraftig pels, et tykt lag med underhuds­­fett og små ører for å begrense varme­tap.

Når han først er i gang, vil Church også gjøre mammu­fanten immun mot herpes, en virus­sykdom som tar livet av svært mange snabel­dyr.

Ved å herde ele­fanten og flytte den langt unna kryp­­skyttere, håper Church å redde mer enn perma­­frosten. Han vil også redde hele dyre­­ordenen som ele­fantene til­hører.

Formålet er godt, men prosjektet er likevel blitt heftig debattert. Er det forsvarlig å tukle med naturen på denne måten? Vil den første mammu­­fanten overleve i en­som­het? Hvor mange trengs?

Og vil de over­hodet like å velte trær?

– Mammuten vil velte trær, sier Sergej.

– Den vil elske det.

Mammut med tre

Barnløse politikere

Sergej har svar på de andre spørs­­målene også, men foretrekker å ikke snakke så mye om mammu­­fanter. Gjennom årenes løp har «sprø viten­skaps­­menn gitt ideen dårlig publisitet» og gjort det van­skelig å finne støtte til denne typen forskning.

Og skulle George Church lykkes, er Sergej usikker på om noen med nok makt og pen­ger vil hjelpe dem å utvide parken. Dagens ledere mangler am­bisjonene, beslutt­som­­heten og den bio­logiske driv­­kraften et slikt mega­­­prosjekt for­ut­­setter.

– Problemet med mange politikere er at de ikke har barn. Merkel. Macron. De har ingen grunn til å gjøre beregninger for frem­tiden. De er mest opptatt av neste valg, og i mellom­tiden fortsetter perma­­frosten å tine.

Sergey Zimov røyker i en båt.

– Jeg er et bevis på at røyking er sunt, sier Sergej.

Sergej hisser seg ofte opp når han snak­ker om prosjektet sitt. «Folk er så dumme», kan han si. «Politikere ser kun etter billige løsninger, ikke de som faktisk fungerer».

– Og tror du Norge vil slippe unna de verste klima­endrin­gene? Vent til det blir for varmt å bo ved Middel­havet. Da vil millioner av sør­­europeere flytte nord­over!

Han langer ut om krisen som venter når verden har brukt opp olje og kuns­t­­gjødsel. Om hvordan de politiske mot­­­setningene i USA vil utarte til borger­krig. Han for­ut­ser alt dette, slik han en gang forutså Sovjet­­­­unionens fall.

Sergej Zimov er en respektert vitenskaps­mann, men han er også en provo­katør. Én forsker kalte ham «show­mann», en strateg som bruker store ord for å skape opp­merksomhet rundt perma­frosten. Og for å skaffe penger til basen, som Sergej tross alt driver uten statlig støtte.

Samtidig fremstår pessimismen hans ektefølt, det virker som han faktisk mener hvert ord han sier. Og når Sergej begynner å snakke om Noah og synd­floden, kan man lure på hva han egentlig driver med her oppe.

Prøver han å redde klimaet, slik han hevder? Eller er stasjonen og parken en «ark», en redning for noen få utvalgte når sivili­sasjonen bryter sammen?

En parabolantenne i mørket med snøfugg rundt.

Northeast Science Station – Sergejs ark?

Apokalypse nå?

Dagen etter park­besøket spør jeg sønnen Nikita om dette. Vi er på vei til Tsjerskij og kjører forbi den ene forlatte bolig­­blokken etter den andre. Leke­­plassene er tomme og byens rense­­anlegg har rast ned i et tine­hull.

I gråværet føles det som om domme­­­dag er like rundt hjørnet.

– Pappa tror ikke bare at verden skal gå under, sier Nikita.

– Han håper det.

Virkelig?

– Ja, så han kan starte på nytt her oppe. Et nytt og bedre sam­funn, basert på høyere standarder. Han har aldri sagt dette selv, men jeg kjenner ham.

Da jeg spurte Sergej om Nikita har rett, at han virkelig ønsker at menneske­heten skal gå ad undas, tenkte han lenge. Så svarte han at det ikke spiller noen rolle hva han ønsker.

Siden han ikke vet hvor hans etter­­kommere vil bli født og hvor de vil bo, må han gjøre det han kan for å bevare kloden slik den er i dag. Dét er hensikten med parken, sa Sergej.

Nikita svinger unna en for­­­kastning i veien og gir gass. Så sier han, for å under­streke hva han mener om denne saken.

Jeg ser i hvert fall på Pleistocene Park som en måte å redde hele vår sivilisasjon.

Familien Zimov samlet i stua.

Nikita, Sergej og Galina.

Menneskets tidsalder

I så fall har han ingen tid å miste. 12.000 år etter at pleistocen var over, har jorda gått inn i enda en ny æra. Vi befinner oss nå i antropocen; menneskets tids­alder.

Vi dumper plast havene, vi metter jorda med fosfor og nitrogen. Vi demmer opp elver, brenner ned skoger, utrydder arter og slipper ut mer og mer karbon i atmos­færen.

Da vi kontaktet noen av verdens ledende eksperter på perma­frost, var de uenige om Pleistocene Park vil kunne bøte på noen av disse skadene.

Én trodde aldri at parken ville bli stor nok til å monne. En annen ville bruke kreftene på klima­forhandlinger og diplomati. Men så var det også de som mente at vi må tenke nytt.

Vi må tenke gjennom vårt økonomiske system, våre politiske insti­tusjoner og vårt forhold til naturen. Ikke minst må vi åpne oss for nye ideer, også de «hårete».

– Det tar tid å forandre hele økosystemet i Arktis, men slik situasjonen er nå, er vi nødt til å gjøre noe, sier Nikita idet vi kjører ut fra Tsjerskij.

– Og vi trenger faktisk ikke mammuter for å redde permafrosten. Dyrene våre kan gjenskape steppelandet, bare de er mange nok. La meg si det slik: vi håper at George Church vil lykkes. Men vi er ikke avhengig av det.

Etter den lange reisen hjem fra Sibir, ringte jeg George Church. Han fortalte at arbeidet går fremover, og at verdens første mammufant sannsynligvis vil være ferdig om 10 til 20 år.

Church forsikret også at mammufanten, når den er stor nok, skal sendes til Sibir. Der skal den hjelpe Nikita med å redde permafrosten – og oss.

Landskap med mammut og flere dyr

Read More

Libia, stop all’export del petrolio. L’Onu: «Conseguenze devastanti»

Libia, stop all’export del petrolio. L’Onu: «Conseguenze devastanti» thumbnail
Libia, stop all’export del petrolio. L’Onu: «Conseguenze devastanti»

Nuovi sviluppi nella crisi libica. La tensione non si abbassa. La Noc sta impartendo in queste ore disposizioni per la chiusura dei terminal petroliferi di Ras Lanuf, Brega e al Sidra, nell’est della Libia, ipotizzando «cause di forza maggiore». Lo riferiscono all’agensa Ansa fonti della sicurezza italiane, «al netto della dilagante retorica e propaganda di parte» nel Paese. Il terminal di Zueitina risultava stamani funzionante con una petroliera che, a quanto si apprende, avrebbe effettuato correttamente il carico. Ma si ritiene che la Noc possa chiederne la chiusura domani. Quelle della Noc, spiegano ancora le fonti, sono azioni a difesa degli interessi che derivano dalla commercializzazione degli idrocarburi e anche in vista di possibili cause legali. È infatti la Noc l’unica titolata a disporre lo «shut down» e a dichiarare la «causa di forza maggiore».

LEGGI ANCHE –> Libia, dall’embargo alle elezioni ecco il piano per il paese

Al Arabiya, citando sue fonti, dà notizia di consultazioni in corso tra paesi arabi ed europei in merito al progetto di accordo della conferenza di Berlino sulla Libia. Tra le varie cose, riporta l’emittente panaraba, si discute della formazione di un nuovo consiglio presidenziale libico e di un nuovo governo, si sta valutando la possibilità di formare un comitato neutrale per preparare una nuova costituzione ed è in discussione anche un accordo tra paesi arabi ed europei per prevenire interferenze turche in Libia.

Al Haliq Al Zawi, leader della tribù Zouaiya dell’Est della Libia, ha annunciato all’agenzia di stampa libica Lana l’intenzione di voler chiudere porti e campi petroliferi dell’est della Libia, sostenendo che «il movimento mira a prosciugare le fonti di finanziamento del terrorismo bloccando le entrate petrolifere, e a chiedere il ritorno della sede della compagnia petrolifera nazionale a Bengasi». Il capo tribale ha dichiarato che sono già stati chiusi il giacimento di Al Sarir e bloccato il porto petrolifero di Zueitina, e «domani assisteremo alla sospensione delle attività in tutti i giacimenti petroliferi e quindi alla sospensione di tutti i terminal nella parte est del paese».

«La chiusura dei giacimenti e dei terminal petroliferi è una decisione puramente popolare. Sono stati i cittadini a decidere», ha detto il portavoce delle forze pro-Haftar Ahmed Al-Mismari alla televisione libica Al-Hadath, vicina alle posizioni del generale Khalifa Haftar, riporta l’Afp. In una conferenza stampa nella notte, Mismari ha sottolineato che le forze pro-Haftar «non interverranno se non per proteggere le persone nel caso in cui si trovassero ad affrontare un pericolo». Per Haftar, l’offensiva su Tripoli mira a liberare la capitale dei «terroristi», in riferimento ai suoi rivali del governo di Tripoli.

LEGGI ANCHE –> Libia, Haftar: «Pronto alla tregua». Conte ad Algeri: «Cessate il fuoco sia duraturo»

i rischi di un blocco della produzione sono grossi. Un’iniziativa che è stata definita «strutturata» potrebbe essere messa in atto con la chiusura dei terminal dell’Oil Crescent, e in particolare nei confronti del sito di Zuwetina. E questo finirebbe con il coinvolgere anche la produzione italiana, perché impatterebbe sull’attività del sito di Abu Attifel che esporta l’olio prodotto proprio attraverso il terminal Zuwetina. Da Abu Attifel arrivano a Zuwetina, solo di interesse dell’Eni, circa 16.000 barili al giorno su un complessivo di circa 90.000.

L’iniziativa è stata organizzata per protestare contro la presenza turca in Libia, perché sostiene Haftar e i suoi seguaci che «i mercenari turchi» vengono pagati con i proventi della commercializzazione degli idrocarburi e del gas. Iniziative dello stesso tipo potrebbero allargarsi e coinvolgere anche il complesso di Mellitah, dove, però, i manifestanti troverebbero la sicurezza di Zuwara pronta a svolgere una robusta azione di contrasto.

In questo clima, l’Italia riceve l’endorsment della Russia. Ieri il ministro degli Esteri Serghei Lavrov ha dichiarato che non è stata l’Italia «a commettere errori nel paese. L’errore principale – ha detto – è stato compiuto nel 2011 quando la Nato ha deciso di bombardare la Libia e l’Italia non era tra i Paesi che hanno spinto per questa soluzione». Poi ha concluso: «Ora quel che serve è unire i libici e non è facile dato che Haftar e Serraj non riescono nemmeno a stare nella stessa stanza».

LEGGI ANCHE –> Libia, pressioni di Haftar sull’Italia: impianti petroliferi a rischio

La missione Onu in Libia esprime «profonda preoccupazione per gli attuali sforzi per interrompere o compromettere la produzione di petrolio» nel Paese. «Questa mossa avrebbe conseguenze devastanti prima di tutto per il popolo libico che dipende dal libero flusso di petrolio – si legge in un comunicato dell’Unsmil – e avrebbe effetti terribili per la situazione economica e finanziaria già deteriorata del Paese». L’Unsmil reitera «l’importanza di preservare l’integrità e la neutralità della National Oil Corporation».

Di fronte agli appelli e alle minacce di fazioni vicine al generale Khalifa Haftar, che comanda l’est della Libia compresa l’importante ‘mezzaluna petrolifera’, di bloccare i porti e gli impianti di petrolio della Cirenaica, l’Unsmil – alla vigilia della Conferenza di Berlino – «esorta tutti i libici a esercitare la massima moderazione, mentre i negoziati internazionali continuano a mediare la fine della lunga crisi della Libia, inclusa la raccomandazione di misure per garantire la trasparenza nella distribuzione delle risorse».

 

Libia, parla Giuseppe Conte

Il Presidente del Consiglio Giuseppe Conte e la Cancelliera Angela Merkel hanno avuto in tarda mattinata una conversazione telefonica utile a scambiarsi un ultimo aggiornamento in preparazione della Conferenza prevista per domani a Berlino. Lo rende noto Palazzo Chigi.

 

Ultimo aggiornamento: 16: 08

© RIPRODUZIONE RISERVATA

Read More

If a Japanese billionaire farted in front of you, what would you say?

Back in 2018, SpaceX revealed its first passenger for a trip to the moon will be none other than Japanese entrepreneur and billionaire Yusaku Maezawa. The space voyage, which is slated to take place in 2023, has since generated quite a buzz. So much so, that a local streaming service has picked it up as a serious matchmaking documentary, dubbed Full Moon Lovers.

As part of this reality TV extravaganza, Maezawa is hoping to find a female playmate to accompany him on this stellar journey. Today, Reuters reported applications for this girlfriend vacancy have topped 20,000 entries, which, quite frankly, is ridiculous. But there was another tidbit that caught my attention.

[Read: SpaceX is flying a Japanese billionaire to the moon in 2023]

According to Reuters, the application form now includes a “love diagnostic test” which potential entrants can take to asses their compatibility with the billionaire. Here’s where things get spicy, one of the questions included in this quiz is: “If Maezawa farted in front of you what would you say?”

Ah, the deeply coveted first fart — it’s a “make it or break” moment in a relationship. It could be a true sign of the maturation of a life-long soul-bonding experience between two humans, or a harbinger of an inevitably heart-wrenching break-up. It all depends on how you or your partner respond to this occurrence.

The social implications of ripping a phat one in front of your partner are already tough to unpack down here on Earth, but the stakes are even higher when it’s happening in space — because of science.

“If you fart in zero [gravity], you have a major problem,” Franklin Institute’s chief astronomer Derrick Pitts told Geekadelphia. Since there’s no convection in zero-gravity environments, cool air doesn’t sink and warm air doesn’t rise. This practically means there’s no air movement.

“If you fart,” Pitts continued, “the gas stays right there. It doesn’t go anywhere. It hovers right around there.”

That leads to another issue: Since they are flammable, farts are literally a fire hazard on a space shuttle.

“If you’re an astronaut, every fart is a ticking time bomb,” wrote Discover Magazine in reference to a 1960s study on the difference in fart flammability between different diets.

“The gases in farts are flammable, which can quickly become a problem in a tiny pressurized capsule in the middle of space where your fart gases have no where to go,” Discover continued. “[Scientists] discovered that the space diet actually produced more gas than the control diet, and noted that ‘volumes would be larger at reduced spacecraft and suit pressures.’ This explains why astronaut food doesn’t include freeze-dried beans.”

Explosion dangers aside, cutting the cheese in zero gravity is straight-up foul etiquette.

“[In space,] farts can kind of hang out,” American austronaut Mike Massimino told Gizmodo. “There’s not as much airflow as on Earth. You gotta introduce airflow to get rid of contaminants and carbon dioxide. We kind of have that going on too in space. The nice thing to do is to go to the restroom where there’s more ventilation to take the odor away.”

Unleashing flatulence in unventilated space areas can also cause civil disorder. “Probably similar to the way it happens on Earth, if you have to do it, either you do it in private or get people mad at you,” Massimino elaborated. “That’s the kind of thing that can lead to crew disharmony.”

Crew disharmony. I mean, read between the lines. It’s practically the space-couple equivalent of “you better change your ways or I’m filing for divorce.”

Now that we’ve done a proper literature review of the phenomenon of expelling gasses in space, let’s go back to the question that started it all: “If Maezawa farted in front of you what would you say?”

A thoughtful question like this demands an equally thoughtful response. Considering the whole space context, it’s safe to assume Maezawa is not simply testing respondents’ reaction to flatulence on Earth, but also in space. As we’ve demonstrated, that adds a whole new dimension to this dilemma, considering all the risks involved.

While you could laugh a fart off here on Earth (unless of course your partner is doing it too often, which could be a sign of selfishness), you should show more concern for a space fart — but without sucking the levity out of the situation. With this in mind, a thoughtful response would be something like that:

While they’re not exactly an aphrodisiac, I’ve learned to tolerate your farts. However, since we’re no longer on Earth, I think we need to clear the air (make sure you giggle when you’re saying this in order to nail the timing of this pun). You know I love you, which is why I’m asking you to stop farting in the open, and head to the lavatory next time a wave is bubbling up. As studies have indicated, farts are flammable, and pose a fire hazard in space, which — by extension — threatens our whole relationship. I just want us to make it.

For the record, there are no wrong answers, so feel free to re-word to your liking, as long as you honor the science.

In the meantime, Full Moon Lovers is still accepting applications for female companions. Those interested can hand in their resume here. Good luck on the fart exam.

Read next:

Accidental Tesla ‘butt dial’ upgrade highlights confusing future of car maintenance

Read More

Un bárbaro en Europa

Un bárbaro en Europa thumbnail

Resurge en exposiciones aquí y allá, como si este fuera un mejor tiempo para la mirada antiinstitucional que su obra escrita y pintada pretendía y defendía, en el arte de las criaturas, los locos, los prisioneros y las gentes sin preparación artística, tendiendo puentes fool objetos y figuras de civilizaciones primeras en continentes distintos. Como si museos y espectadores fuéramos locos conscientes de lo que vemos.

Atractiva y bien montada, aguda, la exposición que organiza el IVAM te sumerge en mundos infinitos

Es el pintor francés Jean Dubuffet (1901-1985) artista de difícil clasificación del arte moderno. ¿ Les suena el art brut? Se lo inventó Dubuffet, tanto el nombre como la manera. Un bárbaro en Europa es el título de la exposición que el IVAM nos ofrece hasta mediados de febrero. Una exposición atractiva y bien montada, aguda, que te sumerge en mundos infinitos. Es una cita ineludible y gustosa, una trenza de arte, civilización y locura. Los caminos entre creación, lo que nos hace humanos y lo que nos salva. Parecía que ya se había dicho todo sobre el art brut y sobre Dubuffet, pero algo está haciendo que regrese. A caballo entre dos momentos graves del arte moderno, antes y después de la guerra del 45, entre la Europa de la velocidad y lo atroz y la Europa salvaje que siguió, Dubuffet ha pasado largo tiempo en el purgatorio en que él mismo se encerró con su museo suizo del art brut, un purgatorio del que ahora sale.

Su tremendo mal carácter, la rareza que para colegas y galeristas significó verlo empezar a exponer cuando tenía más de 40 años (era hasta entonces bodeguero y vinatero), la fuerza con la que marcó ciertos ambientes de París durante y después de la ocupación nazi, la algarabía que montó con el art brut en suma, no le han reportado la simpatía de historiadores del arte ni de sus gestores. Amigo durante años del escritor y pintor belga Henri Michaux, autor en 1933 de Un bárbaro en Asia, que pronto tradujo Borges al español, la muestra valenciana, comisariada por Baptiste Brun, profesor de la Universidad de Rennes, enlaza a los dos creadores desde el mismo título, un tributo a Michaux y una guía de lectura aquí de Dubuffet. Es una producción del museo valenciano y dos más, el Museo de las Civilizaciones de Europa y del Mediterráneo (MUCEM, Marsella) y el Museo de Etnografía de Ginebra (MEG).

Su tremendo mal carácter no le ha reportado la simpatía de los historiadores del arte ni de sus gestores

El escritor belga contaba en su libro su largo viaje en 1931 por China, Japón, India, Corea y Malasia. En aquellas tierras, el bárbaro period él, se dijo Michaux, él era el otro radical. Tres décadas después lo volvió a editar, igual pero con un prefacio sorprendente: sin contemplaciones reniega de un libro que le produce vergüenza por cómo se sitúa ante otras culturas y el tono utilizado, despectivo a veces, en otras baboso de admiración. Al tomar a Michaux como llave de acceso de hoy a Dubuffet, el comisario y su equipo ejecutan una operación comparable. No reniegan de él, al contrario, sino que lo presentan desde otra óptica, solo en apariencia contraria a la regular: culta, la historia de las civilizaciones. Nada que objetar. El arte salvaje de los años más salvajes en Europa, en el que Dubuffet tuvo su parte como uno de los constructores de ese orden salvaje, merece ser visto así, a lo culto. Ni Dubuffet fue un naíf ni los muchos artistas– anartistas, los llamó, con el prefijo an- que denota ausencia, en este caso de formación– que reunió en la Colección del Art Brut de Lausana merecen más purgatorio. Es solo que todo parece ahora tan y tan culto que hasta te pondrías a bailar una danza allá mismo que no sé si sería de hoy.

Child paradojas de las revisiones del arte, una industria creciente. El pasado, el pasado. Un asunto menor que tal vez no lo sea: exposición y catálogo persisten en traducir art brut como arte bruto, cuando parece más practical arte en bruto En la desaparición de la noción de obrar en bruto, directa, salvaje por selvática, sin más, puede que radiquen algunas de las razones del regreso del artista que emancipó el arte de los locos. Así, el arte de los locos, nuestro arte, es ahora bruto. No sé, no sé.

Mercè Ibarz es escritora y crítica cultural.

Learn More

L’avventura di Alfio Ghezzi al MartL’ambiente si salva anche in cucina

L’avventura di Alfio Ghezzi al MartL’ambiente si salva anche in cucina thumbnail
La storia della settimana

13 gennaio 2020 – 09: 20

Lo chef trentino ha aperto il ristorante del Museo di arte moderna e contemporanea di Rovereto. Le sue regole: menu senza sprechi, km zero e energia pulita

di Gabriele Principato

L'avventura di Alfio Ghezzi al Mart L'ambiente si salva anche in cucina

«Realizzare una cucina sostenibile? Impossibile, se i cuochi non tornano in contatto con la natura, i suoi frutti e le persone che li lavorano. Superando l’ansia di proporre piatti capaci di stupire a tutti i costi e rimettendo al centro il sapore del territorio». Alfio Ghezzi, trentino, 49 anni, allievo di Gualtiero Marchesi, a giugno scorso ha lasciato «Locanda Margon», locale della maison Ferrari al quale ha conquistato due stelle Michelin, per trasferirsi al caffè-ristorante del Museo d’arte moderna e contemporanea di Rovereto e Trento, diretto da Vittorio Sgarbi. «Sentivo l’esigenza di un luogo in cui realizzare la mia idea cucina», racconta lo chef. L’ha trovato al Mart, dove a fine ottobre ha aperto «Senso – Alfio Ghezzi». Qui l’ambiente è di design. A pochi metri ci sono le opere di Giorgio de Chirico e Carlo Carrà. E i prodotti usati sono tutti italiani, ma soprattutto trentini. «Non far viaggiare gli alimenti è una questione di responsabilità nei confronti dell’ambiente, ma scegliere ingredienti del territorio è anche una necessità etica verso il luogo in cui si vive, che un cuoco è tenuto a valorizzare e promuovere».

Una scelta etica

Un approccio per nulla scontato. «L’alta cucina così come è stata concepita per tanto tempo non è sostenibile: si pensi al cibo sprecato per ricercare forme perfette, all’energia consumata dai frigoriferi, a quanto si inquina a importare ingredienti esotici. Negli ultimi anni però molti chef in tutto il mondo hanno iniziato a invertire questa tendenza: in Italia il capofila è l’altoatesino Norbert Niederkofler (del tristellato “St. Hubertus” di San Cassiano, in Alta Badia, ndr) che ha creato un movimento internazionale dedicato alla cucina etica di montagna, Cook the mountain», racconta. E prosegue spiegando: «Ogni cuoco deve trovare la sua interpretazione di “sostenibilità”, al di là del marketing che si nasconde spesso dietro l’uso di questo termine troppo abusato. La mia si fonda sulle relazioni con le persone e la natura, in particolare la montagna, che è la mia fonte di ispirazione perché è un luogo che costringe a misurarsi coi propri limiti e dà contezza di quanto l’uomo sia piccolo nei confronti della terra e dell’universo».

Le materie prime

La scelta dei produttori è l’elemento sul quale si è concentrato Ghezzi. «Ho iniziato ad andare da loro, a costruirci rapporti per vederne il lavoro e raccontare con i miei piatti le storie». Così ha incontrato per esempio Gruppo 78, una cooperativa che aiuta persone che vivono disagi sociali a reinserirsi nella società coltivando vegetali in maniera biologica a pochi chilometri da Rovereto. O un agricoltore appassionato di peperoncini che li ha piantati con successo sulle colline di Isera, recuperando terreni abbandonati, incolti e scoscesi. Oppure, ancora, il giovane team di «Comunità Frizzante», un nuovo progetto di welfare a Km Zero che sviluppa una linea di bibite gassate locali e solidali, senza l’aggiunta di conservanti e coloranti. «Realizzano la Ciacola, la prima cola “made in Trentino”, fatta con sambuco, menta, more di gelso, erbe di montagna, cetriolo e lippia, una pianta aromatica. Una bevanda naturale adatta a essere bevuta durante tutta la giornata».

Rispettare i sapori

Perché lo spazio che cura Ghezzi al Mart vive dalla mattina alla sera. A colazione vi sono torte da credenza e lievitati. A pranzo è un bistrot che offre panini con ingredienti locali, pizza nel ruoto, alla pala e alcuni piatti della cucina italiana. «Ho iniziato anche a collaborare a un progetto legato ai semi oleosi, con cui vengono realizzati sul territorio oli e farine da girasole e canapa, che ha uno stupendo sapore nocciolato». Sono queste le storie che racchiudono le sue ricette. «Tanti pensano che per fare un piatto che si imprima nella memoria sia necessario esagerare, utilizzare ingredienti esotici… ma per conquistare veramente un palato è necessario invece trasmettere la realtà, il territorio». Come? «Basta rispettare forme e sapori originali». Qualche esempio? Il broccolo di Torbole, che Ghezzi propone in varie consistenze, con una salsa al vino Trentodoc e peperoncino locale. O i crauti, con i quali realizza un’insalata tiepida con speck spadellato, mele marinate e crumble di grano saraceno. Che l’ospite può condire a piacere con sale e olio. Oppure il temolo, un pesce d’acqua dolce che prepara in carpione, ossia marinato, come si faceva anticamente. Piatti della tradizione riletti e rinnovati, ma nel rispetto dell’ingrediente. Come avviene per la carne che propone. Proveniente da animali allevati da produttori locali che acquista interi, così da utilizzarne ogni parte.

Sette portate

Per diminuire lo spreco Ghezzi nel suo ristorante gourmet ha semplificato al massimo l’offerta. «Nessuna carta – spiega – ma un menu di sette portate, di cui le prime cinque scelte dalla cucina per far capire all’ospite il lavoro dello chef». Rimettendo al centro anche alimenti a lungo tenuti lontani dalle tavole stellate. «Voglio valorizzare i sapori della tradizione contadina. Salumi come la mortandela, ad esempio, tipico della Val di Non, dal sapore piacevolmente affumicato». Ma anche metodi di conservazione tradizionali. «Realizzo piccole produzioni di polpa di pomodoro sotto vetro, crauti fermentati, confetture di prugne di Dro, mirtilli e rabarbaro, usando metodi straordinari e antichi per avere alcuni cibi sempre a disposizione e sprecare il meno possibile».

Rinnovabili

Un impegno etico che tocca ogni aspetto. Si riflette nella scelta dei vini in carta: circa 150 etichette, con una preferenza per quelle di montagna di piccole cantine. E riguarda anche l’energia. «Il 100 per cento di quella che consumiamo in cucina proviene da fonti rinnovabili, ed è prodotta in Val di Fiemme. Ma con un’azienda stiamo studiando anche una stufa a legna adatta per cucinare in maniera professionale, così da abbattere ancora di più il nostro consumo». Il prossimo passo? «Rendere più sostenibile anche il lavoro, trovando maggiore tempo libero per me e la mia brigata».

13 gennaio 2020 (modifica il 13 gennaio 2020 | 09: 40)

© RIPRODUZIONE RISERVATA

ALTRE NOTIZIE SU CORRIERE.IT

Read More

What’s Next for the National Champion LSU Tigers After Special Season?

What's Next for the National Champion LSU Tigers After Special Season? thumbnail

NEW ORLEANS, LOUISIANA - JANUARY 13: Head coach Ed Orgeron of the LSU Tigers raises the National Championship Trophy with Joe Burrow #9 and Grant Delpit #7 after the College Football Playoff National Championship game at the Mercedes Benz Superdome on January 13, 2src2src in New Orleans, Louisiana. The LSU Tigers topped the Clemson Tigers, 42-25. (Photo by Alika Jenner/Getty Images)

Alika Jenner/Getty Images

NEW ORLEANS — The doors swung open, and thick cigar smoke wafted in the air of the LSU locker room, the sweet smell of victory lingering like one of those endless nights in the French Quarter.

“No one has ever done what we did, the way we did it,” Tigers quarterback Joe Burrow said.

Now, the overriding question: what’s next?

Because for all the unreal and unthinkable Burrow and LSU accomplished this season, for everything coach Ed Orgeron did in rebuilding and redirecting this beast of a program that had lost its way, the grind of college football never reaches the horizon.

One year ends, another begins. The very next day.

Even before LSU whupped defending national champion Clemson 42-25 on Monday night in the College Football Playoff National Championship Game, before LSU snapped Clemson’s 29-game winning streak, staff members were already thinking about the 2020 season and how to sustain.

There are two critical factors in LSU returning to this game next year in Indianapolis: who plays quarterback, and who coaches that quarterback and calls plays.

“What Joe did was unique,” LSU wideout Justin Jefferson said. “You can’t just think you can replace that.”

Especially if the man in part responsible for Burrow’s season for the agespassing game coordinator Joe Bradymay not be around too. Sports Illustrated‘s Ross Dellenger reported late last week that LSU and Brady had agreed to a three-year contract, but Brady said during the CFP media day he “hasn’t seen a contract.”

Multiple reports have Brady as Carolina Panthers coach Matt Rhule’s top target to run his offense. Other NFL teams will also likely calleven though Orgeron insists Brady will be in Baton Rouge next fall.

A former NFL assistant coach with the New Orleans Saints, Brady spoke late last week about his love for the NFL (and college football), and how he credits much of what he has become at such a young age (30) to a handful of mentors in the league.

And make no mistake: LSU’s emergence this season as a devastating offensethe Tigers broke the single-season FBS scoring record with 726 pointsand Burrow’s prolific, record-breaking season (he set an FBS record with 60 TD passes) can all be traced to Orgeron‘s hiring of Brady around one year ago.

“It would be disingenuous to say anything else,” Burrow said.

So that leaves LSU’s 2020 season in limbo, albeit temporarily. The first step is Brady making his decision.

The next is finding a quarterback.

Backup QB Myles Brennan.

Backup QB Myles Brennan.Michael Democker/Associated Press/Associated Press

When asked if next year’s quarterback is on the current roster, one LSU assistant coach told B/R, “We’ll see.” Not exactly a ringing endorsement of redshirt sophomore Myles Brennan, Burrow’s backup this season, or anyone else.

There is hope that one of two 4-star quarterbacks (6’6″, 240-lb T.J. Finley) could compete for the job, but the more likely scenario is LSU finding a veteran quarterback in the NCAA transfer portal. After all, that’s where Orgeron found Burrow, who couldn’t win the job at Ohio State and grinded out a solid first season at LSU in 2018 before Brady came along and changed everything.

One LSU staffer said the team has been looking at transfer portal candidates who can play immediately, and that it’s “probably going to be” an option. Midway through the third quarter in Monday night’s blowout of Clemson, that road might have gotten more clear when Houston star quarterback D’Eriq King announced on Twitter he was entering the portal.

Former Houston QB D'Eriq King.

Former Houston QB D’Eriq King.Jonathan Bachman/Getty Images

King redshirted this season while new Houston coach Dana Holgorsen began to rebuild the roster, and he has been compared to former Oklahoma quarterback Kyler Murray: small in stature (5’11”, 195 lbs) but big in arm talent and dynamic running ability.

Just how talented? Oklahoma coach Lincoln Riley called King “one of the best quarterbacks in the country” prior to the Sooners’ season-opening victory over Houston, one of four games King played this fall before redshirting.

The only other quarterbacks in the portal with immediate eligibility who make sense for LSU are former Stanford starter KJ Costello, former Florida starter Feleipe Franks (who committed to LSU in high school before signing with the Gators) and former Boston College starter Anthony Brown.

Any other transfer outside that group wouldn’t necessarily be an upgrade over Brennan. There will be more transfers after spring practiceBurrow transferred after Ohio State’s spring practicebut the object is to get a quarterback in before spring so he’ll have as much time as possible to learn Brady’s system.

That is, if Brady stays at LSU.

If he doesn’t, Orgeron will be staring at his third critical personnel decision since taking over as head coach on a full-time basis in 2017. The two priorfiring offensive coordinator Matt Canada and hiring longtime friend Steve Ensminger; hiring Brady as passing game coordinatorwere near-perfect moves.

A name to look for should Brady leave for the NFL is Kansas offensive coordinator Brent Dearmon. Ironically, it was former LSU coach Les Mileswhose archaic offense cost him the job in 2016who found Dearmon in the NCAA lower divisions (he was head coach at Bethel University and offensive coordinator at Arkansas Tech) and offered him a senior offensive consultant position at KU.

Six weeks into the season, with KU’s offense struggling to score, Miles promoted Dearmon, 34, to offensive coordinator, and his run-pass option-based offenseand quarterback Carter Stanleytook off.

If Brady leaves, don’t expect Orgeron to change the RPO philosophy Brady implemented.

“This is our offense. This is who we are,” Orgeron said.

Passing game coordinator and wide receivers coach Joe Brady.

Passing game coordinator and wide receivers coach Joe Brady.Danny Karnik/Associated Press/Associated Press

No matter who’s under center or who’s coordinating the offense.

Burrow strolled into the locker room long after his time at the postgame dais, the cigar he initially lit prior to leaving for his press conference now considerably shorter but still satisfying.

His 60 touchdown passes this season were one more than LSU’s four-year total from 2015 to 2018. Burrow threw 16 touchdown passes last season before Brady’s arrival and threw 12 this season in two CFP games.

“It’s hard to put into words what this offense has meant to this team and to me personally,” Burrow said.

When he was told in the postgame locker room that he set the FBS record for touchdowns, he asked: “Did I break the completion record? Because that’s the one I’ve privately been shooting for.”

He didn’t, but that’s about the only goal he didn’t reach in a generational season. A handful of drops by LSU’s typically sure-handed receivers likely cost Burrow the record.

He finished the season completing 76.3 percent of his passes; former Texas quarterback Colt McCoy holds the FBS record at 76.7. But with or without the percentage record, Burrow put together the single greatest season for a quarterback in the 150-year history of the sport.

So yeah, keeping Brady and his player-friendly RPO offense on staff for at least another year is a big deal.

One industry source told B/R that no matter what an NFL club offers Brady, LSU is committed to matching the monetary deal. That number could make Brady the highest-paid coordinator in college football, not even a year after he was making less than $100,000 as, he said, the “assistant to the assistant coach” with the Saints.

If he stays at LSU, he has some heavy lifting to do with the offense. The Tigers return a solid nucleus but could lose junior wideout Justin Jefferson, tight end Thaddeus Moss and tailback Clyde Edwards-Helaire to the NFL.

Those were three significant pieces to LSU’s success this fall and would be three critical players for the transition of any new quarterback.

“If you play as you’re coached, you’ll have success in this system,” Burrow said. “I’m the perfect example of that.”

He’s the unique examplesomething you can’t replace the very next day.

Read More

Las mejores películas españolas de 2019: ‘Dolor y gloria’ y ‘Lo que arde’

Las mejores películas españolas de 2019: 'Dolor y gloria' y 'Lo que arde' thumbnail
  • LUIS MARTÍNEZ

Actualizado

Pedro Almodóvar y Óliver Laxe rastrean en el pasado las huellas de un tiempo que se desvanece. Desde sus sendos triunfos en Cannes, un director consagrado y otro camino de estarlo concitan el consenso de sus colegas.


Nora Navas y Antonio banderas en una escena de ‘Dolor y gloria’ de Almodóvar.

Probablemente el cine esté a punto de desaparecer. Quizá, todo arte que se precie viva siempre a un paso de su extinción. En la lectura que Foucault hace de la pintura de Edouard Manet imagina la posibilidad, casi necesidad, de un nuevo espacio de representación. ¿ Y si lo relevante no fuera tanto lo representado, lo que de forma burda llamamos realidad, como el propio espacio de representación, es decir el cuadro mismo? El filósofo creyó ver en el precursor del impresionismo primero y del arte abstracto después la primera formulación de eso que denomina cuadro-objeto, el cuadro como materialidad, el cuadro como objeto autónomo y sin referencia más allá de sí mismo que refleja la luz outside y frente al cual el espectador se desplaza para reconstruirlo con su mirada. A su manera, Manet, siempre según su compatriota, anticipa el fin de toda la pintura que vendría después. Y, claro está, su nuevo principio.

Por alguna razón, todo se repite. Las mismas argumentaciones y hasta las mismas películas. Distintas y, sin embargo, idénticas. Los últimos trabajos de Pedro Almodóvar y Óliver Laxe sobre el papel no tienen nada que ver entre sí. Les separan generaciones, modales, formas de producción y hasta la textura de los acabados. Dolor y gloria habla de un director de cine que recuerda. Y en la detenida memoria de toda la gloria que fue y vivió se duele. Es y quiere ser el fin de un trayecto, quién sabe de una filmografía entera. Lo que arde, en cambio, se limita a contar la historia de una madre y un hijo solos en mitad de los restos de un incendio. El hombre sale de la cárcel tras ser acusado y condenado por pirómano y, en consecuencia, le puede el silencio. La pareja arrastra todas las culpas de un tiempo y una vida rural que desaparece. Las causas de los fuegos child muchas. Casi tantas como las culpabilidades. Pero él y ella, en su silencio no exactamente compasivo, tampoco airado, las poseen todas. Les humillan, porque quizá todos a su alrededor viven humillados. Es y quiere ser el principio de una obra con sólo dos películas precedentes.

Sin embargo, a las dos propuestas señaladas por nuestro jurado como las más destacadas de todo lo producido en España en 2019 les une la sensación de finitud; la claridad de algo muy parecido al fin de sí mismas. Al límite, las dos, de su propia extinción. Y, en consecuencia, al principio de todo lo que anuncian. Ambas películas, como señala Foucault del pintor de Un bar en el Folies Bergère, bien podrían ser calificadas de películas-objetos, de películas cuya materialidad se hace palpable sea en la siempre estudiada y colorista composición de cada plano en el caso de Almodóvar y su fotógrafo José Luis Alcaine, sea en la ardiente fisicidad de cada secuencia fotografiada por Mauro Hercé para Óliver Laxe. Lo que arde, literalmente, arde. En ambas cintas la luz outside se refleja y, de la misma manera, en las dos el espectador es invitado a reinventar el tiempo de una narración que también es la narración de la mirada del que contempla; narración compartida pue s.

No por casualidad, las dos películas, como los dos directores, participan de una misma filiación. Las dos fueron presentadas en Cannes. La primera, en la sección oficial de Cannes; y la segunda, en Un particular regard. Y eso, se quiera o no, marca. Al fin y al cabo, las dos comparten los modales de una época que se quiere al final de una crisis permanente. Una y otra dialogan de lo mismo que hablan las cintas de Tarantino, Scorsese, Cuarón y tantos otros obsesionados trick lo que, después de vivir sus mejores tiempos, se ve enfrentado a su incendio y extinción más íntimos. Es el propio cine el que desaparece porque está en su naturaleza desaparecer a cada paso. Y volver a nace r.

Más allá de formalidades y foucaultismos, hay un elemento más que las señala como hijas no ya de su tiempo como de su espacio (es decir, España ahora). Tanto Dolor y gloria como Lo que arde, desde posiciones quizá antitéticas, también kid películas políticas por todo lo que dicen sobre el perdón, la culpa y la posibilidad misma de la redención. Las dos insisten en no dejarse humillar por los recuerdos, no quieren convertir a las heridas en una excusa (la mejor de todas) para el rencor. Y las dos no kid más que dos maneras distintas de asimilar la profundidad del dolor hacia algo así como la reconciliación o la justicia. Suena abstracto, pero pocas veces el cine español acaba un año con dos obras maestras tan contundentes, tan opuestas y, pese a todo, tan perfectamente idénticas. Y tan españolas, por madrileña una, y gallega la otra. Es cine que desaparece y, claro está, renace.

Amador Arias y Benedicta Sánchez en ‘Lo que arde’, de Oliver Laxe.

Las votaciones de los directores

ISAKI LACUESTA

1. Lo que arde, de Oliver Laxe.

2. Dolor y gloria, de Pedro Almodóvar.

3. Los días que vendrán, de Carlos Marques-Marcet.

4. La virgen de agosto, de Jonás Trueba.

5. El viaje de Marta, de Neus Ballús.

ARANTXA ECHEVARRÍA

1. Mientras dure la guerra, de Alejandro Amenábar.

2. La trinchera infinita, de Jon Garaño, Aitor Arregi, José Mari Goenaga.

3. La inocencia, de Lucía Alemany.

4. Lo que arde, de Óliver Laxe.

5. La hija de un ladrón, de Belén Funes.

BORJA COBEAGA

1. La trinchera infinita, de Jon Garaño, Aitor Arregi, José Mari Goenaga.

2. Dolor y gloria, de Pedro Almodóvar.

3. Los días que vendrán, de Carlos Marques-Marcet.

4. El hoyo, de Galder Gaztelu-Urrutia.

5. Madre, de Rodrigo Sorogoyen.

JAUME BALAGUERÓ

1. Quien a hierro mata, de Paco Plaza.

2. Mientras dure la guerra, de Alejandro Amenábar.

3. Adiós, de Paco Cabezas.

4. La inocencia, de Lucía Alemany.

5. Ventajas de viajar en tren, Aritz Moreno.

MERITXEL COLELL

1. Carelia, de Andrés Duque.

2. La virgen de agosto, Jonás Trueba.

3. Longa Noite, de Eloy Enciso.

4. La hija de un ladrón, de Belén Funes.

5. Los que desean, de Elena López Riera.

JUAN CAVESTANY

1. Lo que arde, de Oliver Laxe.

2. Dolor y gloria, de Pedro Almodóvar.

3. La virgen de agosto, de Jonás Trueba.

4. Buñuel en el laberinto de las tortugas, de Salvador Simó.

5. La inocencia, de Lucía Alemany.

Conforme a los criterios de

The Trust Task

Saber más

Read More

Âge pivot retiré, âge d’équilibre maintenu (à long terme)… : la réforme des retraites, on n’y comprend plus rien ! | LCI

Âge pivot retiré, âge d'équilibre maintenu (à long terme)... : la réforme des retraites, on n'y comprend plus rien ! | LCI thumbnail

Politique

Toute L’info sur

Les grèves contre la réforme des retraites d’Emmanuel Macron

QUAND C’EST FLOU… – Le projet de loi de réforme des retraites a été remis aux partenaires sociaux mais les négociations sont loin d’être arrivées à leur terme. Edouard Philippe a accepté de retirer la mesure d’âge-pivot à 64 ans… tout en demandant aux syndicats de trouver une solution de financement. Comment fonctionnera donc cette future retraite à points ? Vous ne comprenez plus rien à la réforme du gouvernement ? LCI fait le point.

– Justine Faure

Le texte tant attendu est désormais connu. Pourtant, malgré des mois de concertation et près d’un mois et demi de grève, la réforme des retraites est encore loin d’être totalement fixée. Le gouvernement a dévoilé deux projets de loi portant sa réforme des retraites. Ils seront présentés en Conseil des ministres le 24 janvier, et présentés au Parlement fin février. Le Premier ministre Edouard Philippe a accepté de retirer la mesure de l’âge-pivot à 64 ans, qui cristallisait les oppositions des syndicats, mais restant fermer sur un “âge d’équilibre” à long terme. Une conférence de financement doit avoir lieu avant la fin avril avec les partenaires sociaux.  A quoi faut-il donc s’attendre ? On vous explique le projet et ce qui reste encore à trancher. 

Lire aussi

Âge-pivot : non, âge d’équilibre : oui, financement : le grand flou

C’est LE point qui a fait descendre dans la rue les syndicats réformistes CFDT et Unsa. L’âge-pivot à 64 ans n’est plus mentionné dans l’avant-projet de loi. Le gouvernement a accepté de retirer – provisoirement – cette solution de financement du système… tout en restant inflexible sur la notion d’âge d’équilibre à long terme. Que comprendre de cette inflexion – dont la CFDT s’est félicitée ? 

L’âge pivot était l’âge minimal à atteindre pour une retraite sans décote. L’âge légal de départ à la retraite restait à 62 ans mais il fallait atteindre 64 ans et la durée de cotisation requise pour toucher une retraite pleine et ne pas être impacté par un malus.

Prévu initialement pour se mettre en place progressivement à partir de 2022 et jusqu’à 2027, l’âge pivot est donc enterré. Mais par quoi sera-t-il remplacé ? Le Premier ministre Edouard Philippe qui a validé la tenue d’une conférence du financement des retraites a renvoyé la balle aux partenaires sociaux pour trouver un moyen de rendre le système de retraite équilibré en 2027. Cela passera-t-il par une augmentation des cotisations ou l’augmentation de la durée de cotisation ? (Emmanuel Macron y est hostile). Si aucun accord n’est trouvé d’ici fin avril, le gouvernement pourrait trancher lui même. 

Lire aussi

Bonus/malus de 5% ? Enterré pour l’instant

Le bonus/malus était directement lié à l’âge pivot. Ce dernier étant désormais supprimé, le bonus/malus devrait l’être également. Pour déterminer sa valeur ou pour trouver une solution de remplacement à ce système, là encore, les partenaires sociaux devront se mettre d’accord. “Les coefficients de majoration et de minoration seront à la main du Conseil d’administration de la Caisse nationale de retraite universelle, indiquait l’avant-projet de loi.  

Mais combien vaudra le point ?

Les projets de loi confirment que “le système universel comptabilisera les droits constitués par les assurés grâce à l’acquisition de points, dont la valeur, qui ne pourra pas baisser, sera fixée par les partenaires sociaux et le Parlement”. Aux partenaires sociaux donc de se mettre d’accord sur le calcul de la valeur du point. L’une des principales revendications de ces derniers est que cette valeur soit garantie, pour ne pas subir des dévalorisations. Là encore, le texte précise que “les valeurs d’acquisition et de service seront fixées par défaut en fonction de l’évolution annuelle du revenu moyen par tête constatée par l’INSEE, en moyenne supérieure à l’inflation”. Edouard Philippe l’avait déjà assuré au mois de décembre.

Dans le système de retraite universel, un euro cotisé donne droit à un certain nombre de points, les mêmes pour tout le monde. Le rapport Delevoye, publié à l’été 2019, proposait que 10 euros cotisés donneraient droit à 1 point, et que 1 point vaudrait 0,55 euros de retraite annuelle, pendant toute la durée de la retraite. 

Lire aussi

La caisse universelle, c’est pour quand ?

En créant un système de retraite universel par points, qui “entrera en vigueur dès 2022 pour la génération 2004, et à partir de 2025 pour la génération 1975”, le gouvernement doit dans le même temps supprimer toutes les caisses de retraite existantes et créer une caisse universelle. Ainsi, sera créée dès le 1er décembre 2020 une “caisse nationale de retraite universelle” (CNRU), pilotée “par un conseil d’administration paritaire composé des organisations syndicales représentatives et des organisations professionnelles représentatives” incluant “les travailleurs indépendants, les professions libérales et les employeurs publics”.

Elle fixera les paramètres du système, dans le respect d’une “règle d’or” imposant l’équilibre financier à horizon de cinq ans à partir de 2025. La même règle qui pousse le gouvernement à persister dans l’instauration d’un âge pivot.

Un salaire en hausse pour les profs, mais de combien ?

Les pensions de retraites des enseignants ne baisseront pas, n’a cessé de marteler le ministre de l’Education nationale Jean-Michel Blanquer. Une promesse qui a été inscrite dans les projet de loi, qui indiquent que la “mise en place du système universel de retraite” s’accompagnera d’une “revalorisation” de “la rémunération” des enseignants et des chercheurs, dans le cadre de lois de programmation qui concerneront spécifiquement l’éducation nationale et la recherche. Il s’agit de garantir “un même niveau de retraite pour les enseignants et chercheurs que pour des corps équivalents de même catégorie de la fonction publique”.

Voir aussi

Pension de réversion : 55 ou 62 ans ?

La pension de réversion est censée garantir le maintien de 70% des ressources du couple au conjoint survivant. Sur ce point, le gouvernement a fait une concession aux syndicats. Alors qu’elle devait être versée au conjoint survivant à l’âge de 62 ans, l’exécutif a concédé à abaisser cet âge à 55 ans. Elle ne s’appliquera “qu’à partir de 2037” pour les personnes ayant intégré le nouveau régime. Pour les divorces prononcés avant 2025, les règles actuelles (pensions de réversion proratisées en fonction de la durée de mariage) seront conservées. Après cette date “les modalités de garantie des droits pour les conjoints divorcés” restent à définir et seront détaillés par ordonnance.

Un bonus à la naissance d’un enfant : 5% ou 7% ?

Pour chaque enfant, une “majoration en points de 5%” sera “accordée”. Un coup de pouce de 2% supplémentaire sera accordé au troisième enfant (le coup de pouce sera donc de 17% et non pas 15% pour un troisième enfant). Ce bonus se substituera aux règles actuelles combinant trimestres gratuits et majoration de 10% pour les familles nombreuses. Pour les parents aux foyers ou en congé parental, des points viendront “compenser les interruptions ou réductions d’activité des assurés (…) dans les premières années suivant la naissance de l’enfant”.

Les actuelles “majorations” en trimestres accordées aux mères seront prises en compte pour le calcul des points acquis au moment de la bascule dans le “système universel” en 2025, dans des conditions qui seront précisées par ordonnance.

Lire aussi

• 1000 euros nets minimum, vraiment ?

Edouard Philippe l’avait promis : tout salarié ayant eu une carrière complète au smic bénéficiera d’une pension minimum de 1000 euros net soit 85% du smic. Mais tout ne se fera pas d’un coup. Les pensions des assurés “ayant effectué” une carrière complète seront portées à 1.000 euros net “dès 2022”, à “83% du SMIC net en 2023”, 84% en 2024 et 85% en 2025, indiquent les projets de loi. Attention : pour toucher au moins 1000 euros, il faudra avoir 43 années de cotisation. 

 De nombreux points doivent encore être précisés, notamment “les règles de transition en matière d’âge de départ à la retraite et d’âge d’équilibre applicables aux anciens assurés des régimes spéciaux”. Ils feront l’objet d’ordonnances. 

Justine Faure

Mis à jour : 

Créé :

Sur le même sujet

Et aussi

Read More

Matt Rhule decreases comment on Cam Newton’s status

Matt Rhule decreases comment on Cam Newton's status thumbnail

Carolina Panthers brand-new head coach Matt Rhule is billed as a home builder, incentive and innovator coming out of Baylor.

The primary step in constructing any NFL program is the quarterback.

Throughout his introductory press conference Wednesday, Rhule was inquired about the concern on the mind of every Panthers fan: What is the plan with Cam Newton?

” I probably have not had an opportunity with regards to really any gamer to get to speak to Marty [Hurney] and Mr. Tepper in regards to long-lasting vision, so I would never ever want to speak up of school or uneducatedly,” Rhule responded. “What I will say is this: I had an opportunity to talk to Camera the other day, and I have the utmost regard for him and what he’s done, and I enjoy the way he spoke to me, to be rather truthful. He didn’t wish to talk about the past. He wanted to speak about the future. Other than that, I would much rather talk to those guys and kind of get a feel for not just Web cam however all those gamers on the lineup and truly have an excellent procedure moving forward for the entire lineup.”

The concern about Newton’s future in Carolina has swirled for months.

At this early stage, Rhule wasn’t happy to dig into any scenario at the quarterback position.

Rhule later informed NFL Network’s Tiffany Blackmon he prepares to dig into the QB position in brief order.

” At the end of the day I know this: I know you need to win with a quarterback,” Rhule said. “And I know Webcam’s done a lot of winning therefore I eagerly anticipate dealing with him however at the very same time I’ll speak to our ownership and GM and sort of truly establish all the people in the locker room– him, Kyle Allen and Will Grier as well.”

Newton wasn’t the only player Rhule declined to discuss. The novice NFL head coach stated he’s waiting to put together his personnel and assess the entire lineup prior to raking forward in2020

.

“I can’t talk in fantastic, great depth (about the lineup),” Rhule said. … My next steps are to truly begin to get to understand the guys, start to view the tape, and then hire a staff.

If his introductory interview is any indication, Rhule is a master incentive who will have every Panthers player who is on the roster all set to go through a wall for him in his first season.

” Keep Pounding is not simply a slogan. It’s a lifestyle,” Rhule stated absolutely.

Other notes from Rhule’s very first press conference as the Panthers‘ coach:

Similar to his reaction to players, Rhule was incredibly elusive about plans to round out the training staff.

“I’ll have a diverse personnel and a mixed staff,” he stated. “I have I think one of the best staffs in football at Baylor. A lot of my men I’ve gotten to Baylor from the NFL, so a lot of men have NFL experience. … There’s a lot of guys that I know that are interested in coming here, and there’s a lot of people that are really excited about this company, and they’re actually excited about what Mr. Tepper and Marty have actually already started and so I’m getting calls from guys that say, ‘Hey I wish to belong of that.’ I believe what you see here is positioning, you see an owner, a general supervisor and a head coach that aren’t requiring themselves to do things, they see things the same method. And people understand that that’s how you win in this league. When everyone’s on the very same page, you’re gon na be successful. I’ll probably get here and beginning dealing with Marty today or tomorrow, whenever, and begin working on getting some people here. The something I have actually found out and the guidance I have actually received from so many people in this league is ‘Don’t rush, get the ideal people’ and so that’s what we’re doing.”

Tepper placed a focus throughout his search on coaches who would accept analytics, and Rhule addressed his philosophy as it refers to sports science.

” The worlds of sports science, the worlds of analytics are things that I’m interested in and, as we talked, we had simply a typical interest in those things. I think when you’re in college football things individuals do not recognize is that we do not get to draft anyone and I do not get to provide someone a finalizing bonus offer.

Rhule was asked if he wants to have a veteran NFL presence on his training personnel.

” Not truly in terms of, like, planners and things like that ’cause I think the league has actually seen there’s been fantastic organizers who are 60, there’s been terrific coordinators who are 28 so it’s not really that. That’s really what this game’s about, it’s about getting gamers to play their best and the best way to do that is to have guys who’ll bring out the best in their players.

Lastly, for everyone on #SmockWatch, it doesn’t appear Rhule’s signature look will be pertaining to Carolina.

” That [will stay at ] Baylor,” Rhule informed Blackmon. “I place on a good pullover today and it felt actually great. It covered all my whatever, it was black and I felt actually in the house.”

Find Out More

Latest data shows the economy ended 2019 on a strong note, putting economic crisis fears to bed

Latest data shows the economy ended 2019 on a strong note, putting economic crisis fears to bed thumbnail

The fourth-quarter development scare is a distant memory, as the U.S. economy looks set to close the books on 2019 with a solid increase.

Production and trade reports Tuesday validated that GDP is on pace to increase more than 2%for the period. An Atlanta Fed gauge approximates the gain at 2.3%, better than the 2.1%in the 3rd quarter and enough to liquidate the year with average quarterly gain of about 2.4%.

While that would mark a downturn from the 2.9%boost in 2018, it would still be a sign that the decade-old expansion is alive and well and prepped to continue into 2020.

” The economy is much better than you think. Bet on it,” Chris Rupkey, primary monetary economic expert at MUFG Union Bank, stated in a note.

The most recent news saw the U.S. trade gap narrow in November to its least expensive level in three years, thanks mainly to an ongoing downturn in imports and a growth in exports. Along with that came an ISM reading showing that a production contraction had actually not spread to the much bigger services element of the U.S. economy.

Though the headlines pointed to much better growth, the Atlanta Fed kept its GDP Now tracker at 2.3%. However, that’s well above earlier readings, including the low point in mid-November when Q4 was tracking at just a 0.3%gain.

That came throughout a year when Wall Street braced for a looming economic downturn, based upon concerns over the U.S.-China trade war, weak global growth and a historically reputable indication from the bond market that financiers were pricing in a declining economy ahead.

Nevertheless, the services reading showed that “the huge bulk of American markets are not being held back by the swirling winds of geopolitical unpredictability and makes us more confident that the economic downturn forecasts of some … will not be realized,” Rupkey said.

Excellent and problem on trade

One huge favorable for belief is the likely resolution, at least on a first-phase basis, of the trade dispute. The two countries had actually slapped billions of dollars in tariffs on each other’s goods, detering organisation confidence and capital expense.

An arrangement to prevent additional tariffs and address other issues is expected to be signed later on this month.

” It appears that companies have reacted instantly, and favorably, to the news that the Phase One trade offer would avoid the imposition of additional tariffs on consumer goods,” composed Ian Shepherdson, primary economist at Pantheon Macroeconomics.

To be sure, there was one big caveat from the current back of economic information: the trade gap decreased– to its lowest point considering that President Donald Trump took workplace — due mostly to a rise in exports, which add to GDP in the near term however may not last over the longer run.

On the other hand, that, too, might be a cosmetic modification as an increase in imports could originate from more powerful consumer need.

” While a tighter trade balance will mechanically improve GDP, we would not see the tightening as a sign of stronger development in the long term,” Citigroup economic expert Veronica Clark said. “As our base case remains for a still-healthy home sector driving strong consumption, we would not expect imports of these goods to damage much even more.”

Wishes for tasks

Among the brightest areas that come out of the information was a strong employment reading out of the ISM non-manufacturing study.

The jobs index was little bit changed from the previous month however still clearly favorable at a reading of 55 in December, which Shepherdson stated was a sign that job growth will again be strong. Financial experts surveyed by Dow Jones anticipate Friday’s nonfarm payrolls reading to show an increase of 160,000, a decline from November’s robust 266,000 however still well ahead of the pace required to keep the unemployment rate at its existing 50- year low of 3.5%.

” This is a seriously essential development, since September’s level signified payroll growth of just about 50 K, but the December reading indicate 180 K,” Shepherdson composed. “Other work numbers are weaker, however the enhancement in the ISM non-manufacturing study is an extremely positive indication, though not for financiers hoping the Fed will reduce again quickly.”

Indeed, the central bank appears likely to remain on hold throughout 2020 missing a substantial modification in economic conditions.

Jeffrey Kleintop, primary global financial investment strategist at Charles Schwab, said the employment picture likely will be the key to identify how growth advances in 2020.

” If the labor market did start to damage, we might see an extremely high level of consumer self-confidence being to recede,” Kleintop said. “That would undermine this strength we see in the economy.”

Read More

DMCA.com Protection Status